Når Dwight Yoakam ikke lenger leverer og 99,9 % av Nashville tråkker opp helt feil musikalske stier som kun innebærer en enda mer kommersiell side, mer pop- og rapelementer og enda flere åleglatte og blendahvite wannabe-outlaws, da entrer en gammel traver den ledige tronen som countryens konge. Marty Stuart, mannen som burde vært avbildet i leksikon under både "Forfengelig" og "80-talls frisyrer", er ute nå med albumet
Nashville vol.1: Tear The Woodpile Down. Det er forholdsvis sjelden jeg skriver noe som helst om ting som skjer i Nashville, men når man får servert dette her, da er det umulig å holde det for seg selv. Dette albumet stiller i en helt egen liga og jeg husker mine ord fra
Darrell Scott omtalen fra februar i år, der skrev jeg at det var få album fra Nashville som kom til å overgå Scotts, men dette er et av de. For et trøkk og for noen utrolige instrumentalister Stuart har med seg i bandet sitt. Det er hans eget band som spiller på hele albumet og i tillegg er det noen gjesteartister som f.eks, Buck Trent, Kenny Lovelace og Hank III.
