Musikknyheter om Americana - Alt.Country CountryRock - Folk - Roots

Laster inn...

søndag 22. april 2012

Joe Pug - The Great Despiser

Joe Pug. Verdens beste Joe er tilbake. Chicago og USAs store nye rising star blant singer/songwriters. Etter den overbevisende debuten Messenger fra 2010 kommer nå The Great Despiser. Kjære all verden for et utrolig album Pug har laget denne gangen. Joe Pug er en dyktig vokalist med særegen stemme, men det er ikke sangegenskapene som gjør han spesiell. Han er også en dyktig gitarist, men heller ikke der skiller han seg vesentlig ut fra gjennomsnittet av ledende singer/songwriters. Han lager ekstremt gode melodier, langt langt bedre enn de aller fleste, men det er alltid en liten utfordring å bli venn med Pugs melodilinje, å finne ut av de og bli glad i de. Låtene tåler å spilles om og om igjen, det er umulig å bli lei og de viser en tidløshet som er sjelden.


Og så er det tekstene da... Jeg har i hele mitt liv nesten aldri hørt maken til poesi og flyt i tekstene. Joe Pug er i klasse med Dylan og Van Zandt når det gjelder kvaliteten på diktningen sin. For det er dikt dette er, poesi, både hjertevarme og hjerteløse dikt som er skrevet med en original og skarp penn som virkelig utfordrer lytteren. De to nevnte legender har hver sin måte å skrive på akkurat som Joe Pug har sin måte å presentere sin verden på, så de kan ikke sammenlignes, jeg mener bare at Pug har et unikt talent for tekster og språk på samme måte som de to nevnte herrer.

Albumet åpner med et av hans varemerker, en nummerert hymne. Tidligere har han gitt ut "Hymn #35" og "Hymn #101" og denne gangen er det "Hymn #76" som står for tur. Vi blir dratt rett inn i Pugs verden, et sted som kanskje er det vakreste poetisk-musikalske stedet på denne jorden akkurat nå. Her har tekstene en dybde av nesten uendelige dimensjoner og Pug ønsker selv at hver enkelt låt skal få leve sitt eget liv og tolkes slik den enkelte lytter vil selv.

Albumet er definitivt politisk ladet, selv om hans tidligere skarpe kritikk av hvordan USA har håndtert militære konflikter i verden og de problemene det har medført på hjemmebane er tonet massivt ned denne gangen. Let opp Nation Of Heat og Bury Me Far (From My Uniform) fra hans tidligere utgivelser for å høre hvor krass mannen kan være. Låtene på The Great Despiser handler i stedet om et land med innbyggere der alle aldri vil få de samme mulighetene. Et sted der folket har svar på spørsmål som mennene bak makten aldri stiller. Det handler om mellommenneskelige forhold, vår tilpasningsdyktighet i den moderne sosiale verden, savnet etter et livsgrunnlag som gir håp for nytt håp.

"Those Thankless Years" heter låt nummer to og det er en rolig sak om hvor ulendt og utakknemlig livet er, selv når du prøver så hardt du kan.
"When I was young, with pockets deep, I gave us up to a friend in need, I lost the rest to the Central Bank, it's a road of bones and you get no thanks"
Tittelsporet heter altså "The Great Despiser", og tittelen sier vel det meste. Slik jeg oppfatter det vil Pug at vi skal trekke litt store linjer fra den lille historien i låten over til sosiale problemer i det amerikanske samfunnet, om jeg har rett eller ikke er umulig å si, hver mann sin oppfatning tror jeg. Dette er en låt som får et enormt løft av at Pug har en gjeng med meget profesjonelle musikere med seg. Den viktigste er kanskje Sam Kassirer som spiller piano, orgel og marimba og som tidligere har gjort det med artister som Josh Ritter og Longhorne Slim. Craig Finn fra The Hold Steady bidrar med vokal på tittelsporet. Albumet er produsert av Brian Deck (Modest Mouse, Iron & Wine) og bærer tydelig preg av at det har fått en profesjonell og litt annerledes behandling enn forrige album.




"A Gentle Few" er nesten bare gitar, vokal og litt piano. Her finnes et av de versene jeg har bitt meg kraftigst merke i på albumet, rett og slett et makeløst stykke samfunnspoesi.
"The years that I've been through, I met a gentle few, who say that they love and they mean it,
Others that I've met, they're descent folks I guess, but all that they love is achievement,
The swagger in their dress, the trappings of success, the butter in the milk, the foot it takes to get ahead,  any given night, we'll catch them dead to riots, painting their name on the ceiling"
Låten "Ours" havner i kategorien "annerledes" i forhold til Pugs tidligere musikalske bravader, men det er det samme her, gir du den en sjanse så får betalt så det holder. Den blir bare bedre og mer levende for hver gang den spilles. Brian Deck har uten tvil gitt Pug et mye mer eksperimentelt lydbilde enn tidligere, til tider er det et visst psykedelisk preg over musikken. Spesielt med tanke på valg av instrumenter på enkelte låter.

På dette tidspunktet starter albumet virkelig å ta av, om de fem første låtene har vært bra kommer det nå en perlerekke av noen låter. "Silver Harps and Violins" er det uendelige håpets sang, det finnes noe der ute som er riktig for alle. Du må bare fortsette å lete, aldri gi opp, slik er oppfordringen fra Pug. "Stronger Than The World" får meg til å tenke på Warren Zevon uten at jeg helt kan forklare hvorfor, men jeg tror det er både tittelen, melodien og teksten.



Steve Earle tok med seg Joe Pug ut på veien som support etter utgivelsen av Messenger, en måned i USA og en måned i Europa. Pug mener selv han lærte mye av å være to måneder sammen med Steve på veien og sier i intervjuer at han ikke har ord for hvor høyt han respekterer Steve og hvor mye han har betydd for han. Nettopp Steve Earle sin låtskrivingsteknikk og stil finner vi igjen i den neste låten, "One Of Many".

Albumets høydepunkt er definitivt "Neither Do I Need A Witness". Det må være en Jazzmaster som skriker til meg på Dinosaur Jr./J Mascis vis og lydbildet bare utvider seg utover i sangen og får tilført lyder jeg ikke har hørt siden Beck gav ut Mutations. Lyrisk er det like uvanlig og ekstraordinært som resten av platen..
"Blue needs no charter to marble the veins, green needs no ocean to garner it's name, Night needs no favor and weather no shame, storms need no shoulders to carry their rain, So neither do i need a witness to not agree, If I see the mountains, it must see me"
Dette er bare første verset, det fortsetter med tankevekkende og filosoferende linjer som f.eks: "Authors need stories, more then stories need them". Jeg tror dette er en av de mest komplette låtene jeg har hørt noen gang.

Nesten sist på albumet kommer det endelig en skikkelig countrylåt, "The Servant's Ace". Her har Pug og produsenten virkelig klart å fange en spesiell musikalsk stemning, hør etter på pianoet som nesten ikke spiller på lag med resten av bandet. Hvilken utrolig snål og vakker countrylåt!

Helt til slutt finner Pug tid til coverlåten "Deep Dark Wells". Skrevet av Harvey Thomas Young (aka Tex Thomas), en forholdsvis ukjent texaner som mange mener har fått alt for lite oppmerksomhet som låtskriver. Denne låten er så enkel, så kraftfull og så elegant at når han til slutt synger; "As long as you are not finished, you can start all over again", da tar jeg den oppfordringen og gjør det. For så bra er dette albumet.

Albumet er tilgjengelig i iTunes fra og med i dag og du kan bestille cd eller vinyl fra nettsiden til Lightning Rod Records. Om det kommer på streamingtjenestene er foreløpig uklart, hans forrige album,  Messenger, glimrer ennå med sitt fravær der.

Spotify - iTunes - Vinyl (Lightning Rod Records)
www.joepugmusic.com

Oppdatering 4.jul: The Great Despiser er nå tilgjengelig i Spotify.



Share
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
 

Loved tracks last.fm

Video