fredag 6. mai 2011
Amerikabrev vol.3 [reviewshine]
I denne utgaven av amerikabrevet er det litt mer tradisjonelle toner som gjelder. Først ut er et nytt album fra Austin singer-songwriter Owen Temple. Albumet heter Mountain Home og det er også tittelen på åpningssporet og det er en gjennomgående følelse på hele albumet, følelsen av å leve i byen eller i de mer rurale forstedene og samtidig lengte hjem til fjellene. Lykken var kanskje ikke så direkte i storbyen som først antatt? Owen Temple har ofte blitt sammenlignet med Townes van Zandt ved tidligere anledninger, noe som for så vidt ikke er så rart siden begge er/var fra Texas og bruker de samme personlighetene og miljøene til å skildre livet i tekstene sine. I tillegg må det jo sies at Owen Temple er vel kanskje den personen jeg har hørt som har uttale og stemme som faktisk ligner på van Zandts, noe som sikkert ofte hjelper når man skal finne sammeligninger.
Innspilt sammen med produsent Gabriel Rhodes (sønn av Kimmie Rhodes), og med musikere som Charlie Sexton (Arc Angels, Bob Dylan) på barytongitar og bass, Bukka Allen (The Bodeans, Terry Allen) på keyboard, Tommy Spurlock (Delbert McClinton, Rodney Crowell) på pedalsteel og trommeslager Rick Richards (Ray Wylie Hubbard, Hayes Carll) er det blitt et meget lytteverdig album fra Temple. For meg så høres dette ut som en blanding av Hayes Carll og Townes van Zandt med fortellende tekster og en typisk texansk nerve i låtene. Det er et folk singer album med en forkjærlighet for det nære og for historiefortelling og et album som trygt kan anbefales. Mine favorittlåter: Mountain Home, en historie om et sted i nærheten av der Temple vokste opp, Desdemona, en av de byene som vokste seg store i forbindelse med en oljeboom tidlig i forrige århundre og som nesten ligger brakk tilbake i dag og One Day Closer To The Rain som handler om tørken i 2009, en av de verste tørkeperioder Texas har opplevd.
Hør albumet i Spotify eller kjøp det via Owen Temples egen nettside.
Et bluegrassband fra Austin, Texas er neste band ut. Bandet heter The Lost Pines og albumet heter Sweet Honey. Det er ikke så ofte jeg finner bluegrassalbum som jeg faktisk synes er verdt omtalen på bloggen, men Lost Pines nye album har fjorten egenkomponerte og originale låter og i tillegg deltar Lloyd Maines på dobro på et par av sporene. Bandet har fått meget bra omtale lokalt i Austin og er regnet som et av de bedre bluegrassbandene på Texasscenen. Jeg synes de treffer aller best når de kjører opp tempoet på låtene som for eksempel åpningssporet “Singing Voice” eller “Harvest Moon”. De to låtene som Maines deltar på er også av høy klasse sett i et bluegrassperspektiv, de to er henholdsvis Maybalee og Harm’s Lovin Way. Anbefalt lytting for bluegrass-fansen, et solid stykke musikalsk håndtverk.
Albumet finnes på Spotify eller du kan kjøpe og laste det ned fra iTunes ved å følge linken her.
