onsdag 1. september 2010
Klassiker: Tidenes beste “Solo Acoustic Live”?
The Old Quarter, Houston, Texas. Det er juli 1973, på scenen sitter den 29 år gammel texaneren, Townes van Zandt, for femte gang denne uken. Selv den femte kvelden på rad på samme scene gnistrer det av mannen, han har aldri vært bedre, han trollbinder publikum fullstendig med sin personlighet, sine vitser, tekster og fantastiske melodier. Man kan høre den berømte nålen falle når han synger. I dag, 37 år etter, må vi takke høyere makter for at lydmannen Earl Willis gjorde disse opptakene som har gitt verden en av tidenes beste “Solo Acoustic Live” plate, Townes van Zandt - “Live At The Old Quarter”
Som sceneartist, når Townes van Zandt hadde sine gode dager, sies det at han var i en klasse for seg selv. Han hadde en karisma og utstråling som kunne gjort Elvis misunnelig. Hans måte å formidle sine historier på ville ha fått fortidens største diktere og forfattere til å rive av seg håret i fortvilelse. Aldri i historien har noen artist formidlet et mer komplekst og detaljert bilde av to liv på tre minutter slik van Zandt gjør det i sangen “Pancho and Lefty”. Sangen er som en 500 siders roman, komprimert ned til det essentielle i fire vers og et refreng, resten er overlatt til den som lytter.
Bob Dylan har også skrevet fantastiske tekster med lignende oppbygging og det er ikke mange flere enn de to som har klart dette kunststykket det er, det å få andre mennesker til å føle at de er del av historien i sangen. En historie som det faktisk er du selv som skaper ved å lytte til tekstene.
Albumet er en nytelse og en oppvisning fra start til mål. De er her all de store klassikerene vi kjenner fra hans mest produktive periode. If I Needed You, No Place To Fall, Pancho & Lefty, Waiting Around To Die og til med en tidlig utgave av Loretta, en sang som ikke kom på ut på et studioalbum før “Flyin’ Shoes” i 1977. Han gjør også utrolig flotte versjoner av Lightning Hopkins “Chauffer’s Blues” og Merle Travis’ “Nine Pound Hammer”.
Setter du denne platen på shuffle eller bare spiller den rett frem har ingen betydning, det gnistrer av kjærlighet til å formidle sin egen musikk i hver linje han synger og hver sang alene står stødig som fjell, satt sammen er disse sangene et diamantkjede som aldri ryker. Townes visste det nok allerede da, det som hans nære venn, Guy Clark, har sagt etter Townes’ død; “He knew how good he was, that son of a bitch, he just knew it”
Tidenes beste “Solo Acoustic Live”?
